Jeg var en av de barna som tidlig visste hva jeg ville bli. Drømmen slo seg ned i 8 års alderen og alle skole- og fremtidsplaner har blitt laget utifra dette ønsket og denne vissheten om at det er dette jeg skal bli. Mange har misunt meg i og med jeg veit hva jeg drømmer om. Mange går på skole, prøver flere forskjellige fag og veier før de finner sin vei, sitt yrke. Jeg bare visste og uansett hvor negativ og «realistiske» andre var så var jeg like bestemt. Det var dette jeg ville bli.
Siden jeg bestemte meg såpass tidlig så måtte jeg gjennom både ungdomsskole og videregående før jeg virkelig var på vei dit jeg drømte. Men det var bare 6 kjappe år tenkte jeg. Det er jo ingenting. Så feil kan en ta
Det begynte på ungdomsskolen. Jeg var skoleflink, det var nødvendig for yrke jeg skulle ha så jeg jobbet meg gjennom alle fag. Var heldig nok til å være flink i matte og fikk en liten forkjærlighet for dette faget. Og historie. Jeg jobbet hardt men møtte første hindring når jeg følte meg fullstendig utenfor i min egen klasse. Vi fikk ofte oppgaver hvor vi måtte være to og to. Men jeg hadde ingen å jobbe med, de få jeg kjente og likte og klarte å jobbe med i klassen hadde en annen å jobbe med. Jeg måtte ta til takke de som var for «kule» eller ikke brydde seg med å gjøre særlig lekser. Jeg endte opp med å gjøre hele oppgaven mer eller mindre alene og en gang skrev jeg på henne jeg «jobbet med» mot at hun ordnet håret mitt til klassebilde. Jeg var ytterst ulykkelig i klassen og satt bare og ventet på noen som ville utnytte arbeidslysten min i 10.klasse når vi måtte ha samarbeidsoppgaver.
Fra 8.kasse så prøvde jeg og mamma og ta opp min mistrivsel på alle foreldremøter og elevsamtaler. Og læreren min lovet både det ene og andre. Hvertfall 3 og 3 oppgaver så jeg kunne få være med noen av de jeg klarte å jobbe sammen med og ikke noen som (jeg følte) utnyttet meg. Men det tok vel maks to uker så var det tilbake til samme gamle. Jeg spurte om å få bytte klasse, men de ville prøve å «få meg til å trives» i klassen jeg var. Og flink og pliktoppfyllende som jeg var så stolte jeg på skolen og læreren min, at de tok meg alvorlig og faktisk ville at jeg skulle trives. Men gang på gang i løpet av 3 år så skjedde ingen merkbar endring. Andre på trinnet som ikke likte klassen sin fordi bestevenninna var i annen klasse fikk bytte fordi de laget drama og bråkte og tvang sin vilje gjennom. Jeg ventet tålmodig på at de skulle bry seg om meg.
Siste året på ungdomsskolen så begynte jeg smått å få nok. Jeg gjorde lekser av vane og selvpålagt tvang. Mamma frista med ridetimer for å holde meg på skolen og jeg dukka opp av mangel på bedre steder å oppholde meg midt på dagen. Jeg begynte å spise mindre igjen…
Heldigvis så ble videregående nesten utelukkende positivt både med tanke på klassemiljø, lærere og generell trivsel.
Skoleflinke meg som hadde en plan, et yrke jeg jobba mot og drømte om… jeg holdt på å droppe ut av ungdomsskolen pga mistrivsel som læreren min og skolen enkelt kunne gjort noe med.
Hvorfor skal elever som hyler høyest bli tatt alvorlig og få viljen sin mens skoleflinke elever som kun ber om ting forbi de virkelig trenger det skal bli oversett?
Jeg sier ikke at livet mitt nødvendigvis hadde vært annerledes på noen som helst måte om skolen hadde brydd seg, men jeg hadde slippi å ha mareritt om hvor hjelpeløs og verdiløs jeg følte meg når skolen så tydelig ikke brydde seg om min trivsel.
